En lettere hverdag
Hvis jeg forteller utenforstående om Ungdommens
Sjakkforbund, er det ett spørsmål som pleier å gå
igjen: — Hvor mange medlemmer har dere?
For hvert år som leder i organisasjonen, har jeg
måttet svare med et lavere tall. Normalt burde hele styret stilt
sine plasser til rådighet når medlemstallet er i fritt fall.
Siden 1992 er antall medlemmer redusert fra drøyt 5.000 til 2.700,
og det ser ut til at nedgangen vil fortsette med 100-200 i år.
Medlemstall er en enkel og grei målestokk på
suksess eller fiasko. Slik er det ikke for ungdomsorganisasjonene i dag.
Jeg vet ikke om noen som har medlemsvekst. Betyr det at 60 organisasjoner
gjør en dårlig jobb?
Nei, tvert imot. De tillitsvalgte i lokallag, krets og sentralt står kanskje mer på enn noen gang. Men de tvinges til å drive med ting slett ikke alle har anlegg for, ei heller tid eller lyst. De må lage årsrapporter, kreve inn kontingenter, lage regnskap og årsmøte, drive demokrati for 7-åringer: enkelt sagt, papirarbeid. Meningløst papirarbeid, vil noen si.
I sjakk er det lov til å gi opp når stillingen er håpløs, i organisasjonsarbeid må vi finne mottrekk. Analysen viser at sjakk-Norges styrke og svakhet er den lokale ildsjelen. Han er en stor styrke og kraft så lenge pågangsmotet og humøret er på topp. Når han gir seg eller flytter, rakner ofte alt.
Et godt trekk er å bygge nettverk. Det betyr i denne sammenhengen at flere skal ha og ta ansvar. I fotball kalles det å ha sikring bak. Gjør som Øystein Brekke da han startet opp skolesjakk i Modum i Buskerud. Han sa til foreldrene at de selv må bidra hvis de virkelig ønsker dette tilbudet.
Neste skritt er å la dem drive med noe de kan og vil - så langt det er mulig, selvsagt. En er flink med tall, en kan administrere, en kan drive et aldri så lite transportbyrå på si, en vil lede sjakkgruppen osv. Husk også å lytte til og respektere den som innimellom sier at tiden ikke strekker til. Gjør du det, skal du ikke se bort fra at det lønner seg i neste omgang.
Som hovedtrener i Fana var det i tiden før
jeg dro til Oslo i 1995, snakk om å gjøre seg selv så
lite viktig som mulig. I god tid startet arbeidet med å knytte til
seg personer som kunne overta. Det lyktes, og klubben er i dag like vital
og stor som noen gang.
Ved å fordele ansvar og byrdene går det an
å finne tilbake til det vi egentlig skulle: Spille sjakk.